Lørdag 28. juni: Det er travelt i Grønlands gater. Folk haster i én retning med regnbueflagg i hånden, kledd i antrekk i alle slags farger. Fra åpne lasteplaner som har stilt seg på rekke og rad bortover gaten dundrer musikken, samtidig som de dekoreres med glitter, ballonger og bannere med slagord.
Tekst: Emily Ceesay
Alle bilder: Andrea Thiis
Fra en larve til en sommerfugl
Paraden er fortsatt noen timer unna, men festen i gatene er allerede i gang, og om noen timer vil folk marsjere nedover gatene i sentrum med jubel. Men i dette øyeblikket er de samlet for å be.
– Å starte paradedagen med bønn i dag på selve pride-feiringen, har vært prikken over i-en, sier 40-år gamle Zora Zorav Darisiro, som deltar på morgenbønnen før han skal videre i paraden.
– Jeg starter egentlig alle mine dager med bønn. Hver gang jeg gjør noe som betyr mye for meg, setter jeg av et lite øyeblikk og stiller meg foran Gud helt alene. Jeg tror de aller fleste ber inne i oss om at ting skal gå bra og at ingenting vondt skal skje.
Med fjær fra en påfulg på hodet og et blått slør er Zorav Darisiro klar for dagens Pride-pardeI Grønland kirke sitter Darisiro rolig i benkeraden med beina i kryss, og er umulig å overse. På hodet bærer han en påfuglfjæret-krone. Den lange kjortelen i gråblå faller løst rundt kroppen, og over skuldrene hviler et blått slør dekorert med gullblomster. Gullglitrende sko komplimenter antrekket hans og binder det hele sammen.
Over ham henger en flerfarget tylldekorasjon i regnbuens farger, som en fargerik gardin over rommet. Antrekket er mer enn bare pynt, den forteller historien om hans reise med å komme ut offentlig som homofil i år. I Norge der janteloven står sterkt, og man helst ikke skal skille seg ut av folkemengden, er dette en form for aktivisme.
– Jeg hadde først på noe grønt for noen dager siden for å symbolisere en larve, men i dag er jeg en sommerfugl som har kommet ut på andre enden av puppen, som i en metamorfose-prosess. Det er et rop om at jeg stolt er her og ingenting kan herse med meg om min rett til å være meg selv.
Regnbuen strekker seg på tvers av kirkerommet. Darisiri har vokst opp i det han beskriver som et konservativt, lukket muslimsk miljø. Som 12-åring visste han at han var annerledes, noe han merket foreldrene hans ikke aksepterte.
– Familien min hadde en tendens til å slenge kommentarer mot personer på TV eller i gata som åpenbart var skeive. Det var ikke direkte om meg, men det var ord som sårt traff det lille barnehjertet mitt. Jeg følte meg ikke like verdifull som søsknene mine fordi de var heterofile, mens jeg var homofil og tilknyttet alle de negative tingene.
Darisiro forteller videre at han setter pris på at Grønland kirke, Forandringshuset Grønland, Skeivt kristent nettverk og Skeiv verden har kommet sammen og bidratt til å skape rom for at ingen skal bli isolert. For han mener isolasjon er den verste formen for straff du kan gi et menneske.
– Vi har ikke gjort noe kriminelt, men likevel blir vi satt i sosiale fengsel, og det blir dratt likhetstegn mellom homofili og andre skeive med vonde, stygge og perverse ting.
Han beskriver en tro på at mennesker eksisterte som sjeler før vi ble plassert i kroppene våre.
– Gud visste at han skulle skape oss allerede før vi kom til verden, men noen av oss opplever da at denne kroppen er feil. Men hvorfor skal mennesker føle seg truet av at noen personlig opplever alt dette?
Han avslutter med ordene:
– Med kjærlighet kan vi utrette så mye, men vi undervurderer dette og glemmer at denne kontakten er det som avgjør hvordan et menneske opplever verden.
– Jeg føler meg hjemme
En av de som står bak denne morgenbønnen er Grethe Marita Pettersen, styreleder for Skeiv Verden Oslo og Østfold. Hun sitter tett inntil partneren sin Christine Hesla som er leder av Fri Trøndelag, et fylkeslag under organisasjonen FRI – foreningen for kjønns-og seksualitetsmangfold.
– Jeg har vokst opp som kristen i en pinsemenighet, så det å kunne vise hvem jeg er i et trosrom som dette i dag betyr mye for meg, sier styreleder Grethe M. Pettersen.
Hun skulle ønske at slike arrangementer var tilgjengelige da hun vokste opp for å hindre de indre konfliktene hun møtte på da hun var yngre. Oppfordringen til andre kirker blir tydelig når hun ser tilbake på barndommen sin.
– Det handler om å vise nestekjærlighet, ikke om å dømme hvem andre skal elske og ikke. Jeg har selv lært dette i en ung alder, så jeg kan forstå at det kan være vanskelig å endre tankegang. Men det er viktig å lage plass til alle og ha disse diskusjonene sammen.
Sammen i kjærlighet og stolthet: Styreleder for Skeiv Verden Oslo og Østfold, Grethe Marita Pettersen (venstre), og hennes partner Christine Hesla (høyre) Iført en mørk rosa nasjonaldrakt fra Paraguay, kalt Ñandutí, holdt hun tidligere en tale om det å være skeiv og kristen.
– Det var viktig for meg å ha på denne i dag, for å vise hvem jeg er i alle mine lag.
Christine Hesla beskriver derimot møte med kirken i en slik sammenheng som en ny opplevelse for henne. Selv om hun ikke er kristen opplever hun inkluderingsviljen som noe uvant, men vakkert.
– Det rørte meg at presten anerkjente hvordan kirken og kristendommen historisk har forholdt seg til skeive, og understrekte at ting skal være annerledes fremover. Men med denne feiringen i dag, så føler jeg meg hjemme.
Bønnen før feiringen
– For meg er denne bønnen et flott uttrykk for hva jeg tenker vi som kirkefolk skal være, sier kapellan Hanne Barth Hake i Grønland kirke. I dag er hun kledd i en hvit prestekjole med en stola i regnbuens farger.
Ifølge henne er morgenbønnen et av de mest besøkte arrangementene kirken har, som viser viktigheten av at det finnes rom der alle får lov til å føle seg trygge.
– Det er sterkt å kunne lede de som kommer i en slik felles bønn, for de har både ulik bakgrunn, legning og tro, men er villige til å samles i fellesskap. Når vi er i bønn etablerer vi et fellesskap som vi kan ta med oss også når vi går ut i gatene og feirer.
Kapellan Hanne Barth Hake i Grønland kirke forteller om kjærlighet og tro til de oppmøte.Hake opplever at arrangementet har fått god respons, og at folk har latt seg ta eierskap til rommet.
– Dette arrangementet er det eneste som skjer på selve parade-dagen i den norske kirken. Paraden starter rett utenfor her på Grønnlandsleiret, så det ville være feil signal av kirken å sende hvis det var stengte dører under selve dagen.
Hvordan kan andre kirker og trossamfunn inkludere flere?
– Det handler om å tørre å være selvkritisk når det kommer til hva man sier og hvordan andre kan rammes av ordene som brukes. Dette fortsetter å være en pågående prosess i norske kirker, men som andre trossamfunn også må ta tak i. En skal ha lov til å ha ulike teologiske utgangspunkt, men man må kunne vise respekt, svarer kapellan Hanne Barth Hake.
En dag med kjærlighet
Morgenbønnen er i full gang, det blir både sang, salmer og taler som berører. Kapellan Hanna Barth Hake avslutter sin tale for de fremmøtte:
– La oss nå gå ut i Oslos gater, feire livet og feire kjærligheten. God Pride!
Fra galleriet slippes ballonger i alle regnbuens farger ned og svever sakte gjennom kirkerommet. Noen strekker hånden opp for å få tak i dem, og rommet fylles av latter og smil. I et øyeblikk føles det ut som bønnen og festen smelter sammen.
