Ikke nok midler til å håndtere utviklingen
– Det må mer hjelp til fra foreldre hvis vi skal få løst dette, sier leder for Forandringshusets Avhopperteam.
Tekst:
Hanne-Karine Sperre, Frilans journalist og forfatter
Bannerfoto: Bjørn Langsem/Dagbladet
Lasse Richardt har ledet avhopperprogrammet siden oppstart 2020. Han oppgir å være bekymret for voldsutviklingen og for at stadig flere unge bærer våpen.
Oslo politidistrikt oppgir at de i lang tid har hatt fokus på besittelse av kniv i det offentlige rom. Med bakgrunn i flere alvorlige knivstikkinger har politiet satt inn en rekke tiltak for å forebygge nye alvorlige voldssaker. Blant tiltakene er kunnskapsbaserte kontroller som kan avdekke brudd på forbudet mot bæring av kniv, men også en streng og rask reaksjon, der det avdekkes brudd på bestemmelsen.
– Politiet har høy prioritet på dette og gjør det vi kan for å forebygge, avdekke og etterforske hendelser som involverer bæring av kniv, opplyser kommunikasjonsrådgiver i Oslo Politidistrikt, Kamilla Karlsholmen Hauge.
Pr oktober i fjor viser statistikken en økning fra 2022 (+37 %) når det gjelder anmeldelser knyttet til bæring av kniv/annet våpen. Så langt i 2023 er tallet derfor høyere (+23 %) enn snittet i de 3 siste årene før pandemien. Tallene påvirkes av politiets registreringspraksis og kontrollvirksomhet, inkludert våpenvisitasjoner.
I aldersgruppen 10-17 år sees en økning i antall anmeldelser på bæring av kniv/annet våpen, på 89 % (+71). Det bemerkes at bruken av skytevåpen er betydelig lavere hittil i 2023, enn på samme tid i fjor.
Øker blant de yngste
– De fleste unge ønsker ikke å drive med kriminalitet, men det er for få alternativer, opplyser Richardt videre.
I flere år har media skrevet om økningen i ungdomskriminalitet. Deling av voldsvideoer. Ran. Trusler. Snitching. Det snakkes mye om bevillinger. Behovet for fritidsklubber. Rollemodeller. Forebygging.
Hvorfor blir det ikke bedre?
– Primært handler det om økonomi, det er rett og slett ikke nok midler til å håndtere utviklingen. Når det er sagt er det viktig å presisere at vi trenger flere rollemodeller, som er ute i miljøene.
Han viser blant annet til den tidligere torpedoen Stig Morten Seierstad som står på for å gi folk bak murene, og på gata, en ny framtid gjennom jobb.
Shahid Rasool, som en gang i tiden ble utpekt som gjengleder og fikk 12 års fengsel, er også en av de som i dag plukker unge ut av negative miljøer. De siste to årene har han jobbet med kriminalitetsforebygging, som erfaringskonsulent i Forandringshuset.
– Det er helt nødvendig med ressurser som disse to. De har en viktig kompetanse, og særlig når det kommer til sosialt arbeid.
Richardt fremhever at de på hver sin kant har verktøyene som skal til for å hjelpe barn og unge til en mer farbar
vei.
Rød tråd
– Det er en rød tråd i dette. De yngste tar etter de som er eldre, de som er deres rollemodeller, fortsetter han og viser til eldre skikkelser i kriminelle miljøer. Der sterkt samhold, fryktkultur og mye penger trekker yngre, særlig gutter, til seg.
Dette er en tematikk som engasjerer lederen og han er frempå når han lister opp mulige tiltak for å redusere fremveksten.
– Først og fremst kan vi ikke tillate oss å rammes av berøringsangst. Skal man gjøre noe med et problem, så er det viktig at diagnosen er så riktig som mulig, sier Richardt og legger til at man må bruke den informasjonen man har tilgjengelig.
– Vi har et stort fokus på målrettet innsats i de områdene, og ovenfor de unge vi jobber med. Akkurat nå jobber vi i stor grad med unge gutter fra Oslo øst. Og så er det viktig å påpeke at mange norsk-etnisk unge ikke blir siktet for tilsvarende kriminalitet.
Richardt påpeker at man ikke er skånet for utfordringer vest i byen. Forandringshuset er godt kjent med alvorlige hendelser som involverer svært unge.
– Dette er unge som trenger hjelp.
Kilder forteller om både pengeinnkreving, voldsepisoder, trusler og knivstikkinger. Enkelte hevder at det nærmest har blitt «normalt» å bli truet med kniv, eller knivstukket, fordi man skylder penger.
– Arbeidet vårt handler ikke alene om det å hjelpe ungdom med å få tilrettelagt hjelp av ulike instanser. Det handler
vel så mye om dialog. Konstruktive samtaler, og det å skape forståelse. Det handler i stor grad om at vi må bidra
med at unge lærer seg at enkelte ting ikke er riktig. Som eksempelvis det å bære våpen. Vi voksne må ta innover oss
at det finnes unge i dag, som bærer kniv og machete, og tenker at dette er normalt.
Slapt og tregt system
Richard mener systemet jobber mot unge lovbrytere.
– Politiet kan ransake, ta beslag, gi besøksforbud. Barnevernstjenesten på sin side, følger opp så godt de kan, med de ressursene de har.
Utover dette er dette er det få eller ingen sanksjonsmuligheter når de yngste begår stadige lovbrudd. Mange unge ender opp som svingdører i systemet. I andre tilfeller kan det ta år før de over 15 år får en reaksjon, når systemet i tillegg jobber langsomt, vil mange begå nye lovbrudd i mellomtiden.
– Det er ikke holdbart og det skaper ytterligere utenforskap.
I dag jobber erfaringskonsulentene i Forandringshuset med omlag tredve gutter, i alderen 16 år og oppover. Primært etniske minoriteter fra Oslo øst. De er tydelig på at de jobber med unge som trenger omfattende bistand, samt foreldre som trenger støtte i sin omsorgsoppgave.
– Mange føler seg sviktet av systemet og samfunnet. Fordi de ofte har en mistro til systemet, kan det være utfordrende for myndighetene å nå frem.
Ikke bare er frykten for barnevernet stor, men flere kjenner på en avmakt. Richard mener dette beror på generelle misoppfatninger og manglende dialog. Både foreldre og barn uttrykker frykt for krenkelser i møte med barnevernet eller at barnevernet skal «ta barna».
I 2020 startet Forandringshuset med å utvikle avhopperprogrammet. I tett samarbeid med offentlige aktører og deres partner organisasjon «Fryshuset» i Sverige. Sistnevnte har mer enn 20 års erfaring på feltet og er i følge Richardt en ledende aktør i Europa.
– I arbeid med dette er det en viktig erkjennelse av at forebygging er ferskvare. Man må være tilgjengelig til rett tid og mange må følges tett, sier lederen og trekker videre frem at en stor del av arbeidet handler om identitet – at man må hjelpe de unge med deres identitet.
Territoriell identitet. Den som kan blomstre i fravær av nasjonal identitet. Det skapes et fiendebilde av både systemet og politiet. Videre lever fortellingen om hvem som er brødre, hvem som er de gode hjelperne og hvem en må holde seg unna.
Richard understøtter dette og bidrar videre med at de eldre kriminelle ser mulighet til å utnytte de som er under den kriminelle lavalder. I lys av dette er tematikken "innebarna og utebarna" svært avgjørende.
– Her er det noen kulturelle forskjeller. Jeg mener at barn og unge ikke har noe ute å gjøre sent på kvelden, eller natten. Men faktum er at hos flere av de unge vi følger opp, og kjenner til, er det er få eller ingen grenser. I enkelte områder er det også ganske vanlig at barn henger ute til sent på kveld. Vi vet også at politiet møter på barn om natten, og må kjøre de hjem.
I Norge er de fleste barn er rammet inn av innenforskapet. De har innetider. Mange reiser bort i helgene og de reiser på ferier. De får også hjelp med leksene hjemme.
– Men ikke alle har det slik. I kombinasjon med andre kritiske forhold, ser vi at det er flere som strever. Noen er ofre for vold i nære relasjoner, andre har få mestringsarenaer, flere familier har dårlig økonomi og det er trangboddhet – noe som sender unge ut på gata. I tillegg mangler de mangler rollemodeller over tid.
Den grove volden bekymrer lederen. Da dette handler om faktorer i samfunnet som krever mer av voksne. Erfaringskonsulentene registrerer at det fra 17-18 års alder, er primært narkotika og vold som preger deres kriminelle handlinger.
– Med tanker på kriminell lavalder, som er 15 år, så skjer det ikke noe i forhold til politimessig samarbeidet. Slik sett er vi avhengig av et samarbeid med foreldrene. Selv om vi har et godt samarbeid med flere foreldrene, som virkelig ønsker det beste for barna sine, må vi snakke om den gruppen foreldre nekter å ta ansvar for sine barns handlinger. Det er en kjennsgjerning at det finnes foreldre som nekter å ta i mot hjelp, og det finnes foreldre som anerkjenner sine barns kriminelle handlinger – fordi det bidrar med inntekt.
– Mange av guttene vi møter har langt større utfordringer enn andre barn. Det vil kreve langt mer av omsorgspersonene, men når foreldre enten ikke forstår, eller ønsker hjelp, blir det krevende.
Forandringshuset Avhopperteam erfarer at de står ovenfor foreldre som ikke tar utfordringene på alvor, eller ønsker hjelp.
– Det må vi som samfunn ta på alvor, avrunder Richardt.